Die deutsche Version findet ihr hier: Gedanken zum Osterfest
De siste ukene har jeg tenkt mye på påsken som kristen høytid.
I november 2024 ble det publisert et intervju med den katolske fundamentalteologen Magnus Striet1 på nettstedet katholisch.de i anledning hans nye bok «Alte Formeln- lebendiger Glaube»2.
Gamle formler – levende tro. Trosbekjennelsen tolket for vår tid (Oversettelse av boktittelen MWH)
Jeg har nå lest boken hans. Det er mye i den som jeg selv allerede har reflektert over.
Det som har gjort særlig inntrykk på meg, er at Striet ikke lenger anser det som holdbart å tro at Jesu død på korset var et nødvendig offer for å sone menneskehetens synder og forsone oss med Gud.
Boken er en tolkning av den nikensk-konstantinopolitanske trosbekjennelsen, også kjent i den katolske kirke som «Den store trosbekjennelsen». Der står det i forbindelse med Jesu død på korset:
«Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet…».
Magnus Striet skriver: « For oss skulle vel fram for alt minne om tanken om en stedfortredende soningsdød. Bortsett fra at dette ville ødelegge Guds moralske verdighet, hvis han hadde trengt et sonoffer, ville dette bety at Jesu voldelige død var nødvendig.»3 (oversettelse MWH)
Jeg undrer meg over at en katolsk fundamentalteolog kan skrive noe slikt i dag uten at det får noen kirkerettslige konsekvenser, og si i et intervju med katholisch.de: «Jeg sier farvel til den klassiske soteriologien, dvs. læren om at Gud måtte sone menneskenes synder på korset på deres vegne.»4
Min barndom som katolsk jente og mitt liv som ung voksen var preget av at jeg måtte tro på alt som Kirken forkynte som sannhet under trussel om strenge straffer for synd. Og ifølge Kirkens lære har denne Kirkens sannhet sitt opphav i Gud og er derfor en evig sannhet.
Katolsk katekisme, s.120 (understreket av meg her i sitatet med rødt for å framheve denne setnigen)5
Den katolske kirke lærer oss det Gud har åpenbart. «Gjennom kirken skulle Guds mangfoldige visdom bli kjent» (Ef. 3:10). Det er derfor vi må lytte til Kirken og tro på alt den befaler oss å tro.(Oversettelse MWH)
Katolsk katekisme, s. 121 (Krysset av med blyant av meg som barn, fordi vi måtte skrive av og lære disse setningene utenat)
117. Hva må vi tro?
Vi må tro alt Gud har åpenbart.
118. Hvorfor tror vi på alt Gud har åpenbart?
Vi tror alt som Gud har åpenbart fordi Gud er den evige sannhet: han kan ikke feile og ikke lyve.
119. Hvem lærer oss hva Gud har åpenbart?
Den katolske kirke lærer oss det Gud har åpenbart.
(Oversettelse MWH)
Jeg måtte se etter hva som står i katekismen min i forhold til det Magnus Striet sier om Jesu død på korset,
Katholsk katekisme, s.59
Jesu lidelse og død var et offer av uendelig verdi. I dette offeret var Guds inkarnerte Sønn både offerprest og offergave. Han ofret seg selv til sin himmelske Far i fullkommen kjærlighet og dypeste hengivenhet.
Kristus er hele menneskehetens yppersteprest. Han har bragt sitt offer for alle mennesker og for alle tider. Derfor finnes det bare ett offer i den nye pakt: vår Herre Jesu Kristi offer. Dette ene offeret vises og feires i hver eneste hellige messe. (Oversettelse MWH)
Når jeg leser dette i dag, blir jeg kvalm. Jesus døde altså en grusom død på korset for å ofre seg selv til sin Far «i fullkommen kjærlighet og den dypeste hengivenhet»? Hva slags Far er dette, hva slags Gud er dette, som trenger drapet av sin Sønn som soning for menneskehetens synder?
At Den katolske kirke lærer at Jesus måtte ofres for oss og våre synder for å frelse oss, er egentlig veldig merkelig, siden Gud ifølge Bibelen allerede hindret Abraham i å ofre sin sønn (1 Mos 22,1-13). Og så skulle Gud ha ønsket at Jesus skulle bli ofret for oss for våre synder gjennom den grusomme døden på korset? Og bare fordi Jesus døde en offerdød, skulle våre synder være sonet og tilgitt?
Samtidig forkynnes det at «Gud er kjærlighet». Passer dette sammen, en kjærlig Gud som krevde sin sønns Jesus grusomme offerdød som en forutsetning for å kunne tilgi menneskene?
Jeg fikk denne katekismen da jeg var ti år gammel. Det som sto i den om troen og kirken, preget livet mitt i mange år. Å reflektere over og å tvile på Kirkens trossannheter var en synd for meg, og jeg var veldig redd for at Gud da ikke lenger ville ha noe med meg å gjøre.
Katolsk katekisme, s. 122/123
Fremfor alt synder den mot troen som frivillig tviler på den, eller som tror noe feil på grunn av egen skyld. De alvorligste syndene mot troen er å falle fra troen eller fornekte troen, f.eks. å melde seg ut av Den katolske kirke.(Oversettelse MWH)
Som ung voksen begynte jeg etter hvert å tenke mer og mer over den katolske kirkens lære og, fremfor alt, dens metoder til å formidle troen.
Det var en lang og vanskelig prosess, med til dels vanvittig frykt for å bli forlatt av Gud. Helt til jeg for meg selv greide å skille klart mellom min tillit til Gud og metodene som kirken bruker for å bestemme over menneskers forhold til Gud.
I juni 1984, i en alder av 32 år, tok jeg beslutningen om at jeg ikke lenger kunne og ikke lenger ville støtte denne kirken gjennom mitt medlemskap, og jeg meldte meg ut av Den katolske kirken. Et vesentlig moment var at jeg opplevde at ikke bare jeg, men også andre mennesker, levde i konstant frykt for å bli utstøtt fra Gud på grunn av en eller annen synd, med den konsekvensen at man havner i helvete etter døden og blir evig adskilt fra Gud.
Gud har vært sentrum i livet mitt siden jeg var barn, og slik er det fortsatt. Men nå får ingen forby meg til å tenke selv. Jeg er overbevist om at Gud har gitt meg forstanden for at jeg skal bruke den.
For å komme tilbake til påsken. Det passer ikke sammen at en elskende Gud ville ha sin sønn Jesus drept på korset som et sonoffer for å forsone seg med oss mennesker. Men som så ofte når noe forferdelig skjer, legger man skylden på Gud i stedet for å se på menneskenes ansvar.
Alle de fire evangelistene forteller at Pilatus trodde at Jesus var uskyldig.6
Matteus forteller også at Pilatus’ kone oppfordrer sin mann å la Jesus være i fred, fordi hun i en drøm har fått vite at Jesus er uskyldig.
“Mens han nå satt på dommersetet, sendte hans hustru bud til han: ‘Ha ikke noe å gjøre med denne uskyldige mannen! Jeg hadde onde drømmer i natt for hans skyld.” (Matt 27,19)
Ifølge dette ville det ha vært Pilatus’ ansvar å sørge for å få Jesus løslatt og forhindre henrettelsen.
Det fortelles videre:
«Men overprestene og de eldste fikk overtalt folkemengden til å kreve Barrabas frigitt og få Jesus henrettet.» (Matt 27,20)
“Da landshøvdingen så spurte dem: ‘Hvem av de to ønsker dere frigitt? Svarte de: “Barabbas!” (Matt 27,21)
Dette bringer oss tilbake til menneskets ansvar, nemlig ansvaret hver og en av oss har for å tenke selv og bestemme hva som er riktig å gjøre, og ikke bare følge ledere og mengden. Det var det som gjaldt den gang, og det gjelder like mye i dag.
Jesus etterlot oss et budskap:
“Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre!” (Joh 15,17)
Kjærligheten skal være grunnlaget og det vesentlige i alle våre handlinger (1 Kor 13), og på budene om å elske Gud og å elske oss selv og vår neste7 «hviler hele loven og profetene». (Matt 22,40)
I motsetning til mange andre bibelske tekster byr ikke kjærlighetsbudene på den vanskeligheten at de må vurderes i den daværende historiske og kulturelle konteksten og i forhold til datidens vitenskapelige ståsted. Kjærlighetsbudene er tidløse, de er like gyldige i dag som de var da Jesus levde.
I påsken som religiøs høytid, feirer vi at Jesus Kristus ble vekket opp fra de døde. Dette gir oss også håp. Jeg tror på et liv etter den jordiske død, og jeg synes tanken på at vi også har muligheten til å leve videre hos Gud etter vår død er veldig trøstende og fint.
Evangelisten Lukas forteller at en lovkyndig spurte Jesus om det evige liv:
Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve.
«Mester,» sa han, «hva skal jeg gjøre for å få evig liv?»
«Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hva leser du der?»
Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.»
Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» (Luk 10, 25-28)
————————————————————————————————————————————————————————–
- Striet: Habe mich von klassischer Lehre von der Erlösung verabschiedet – katholisch.de ↩︎
- Magnus Striet: Alte Formeln – lebendiger Glaube. Das Glaubensbekenntnis ausgelegt für die Gegenwart, Freiburg 2024 ↩︎
- Magnus Striet: Alte Formeln – lebendiger Glaube. Das Glaubensbekenntnis ausgelegt für die Gegenwart, Freiburg 2024, S.92 ↩︎
- Striet: Habe mich von klassischer Lehre von der Erlösung verabschiedet – katholisch.de ↩︎
- Katholischer Katechismus der Bistümer Deutschlands, Osnabrück 1960
Alle sitater i denne teksten vedrørende den katolske katekismen er hentet fra denne utgaven
↩︎ - Matt 27,11-26; Mark 15,1-15; Luk 23,1-25; Joh 18,1–19,16 ↩︎
- Matt 22, 36-40; Luk 10, 25-28; Mark 12, 28-34 ↩︎